Høstutstillingen 2017
Statens 130. kunstutstilling
Presse
Åpningstale ved Knut Olav Åmås, direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Høstutstillingen 2017

Høstutstillingen er en skandale. Helt fra starten. Som da Edvard Munch stilte ut Syk pike i 1886, og reaksjonene var latter, hån og til og med spyttklyser.

Norges eldste, største og ofte best besøkte kunstutstilling har vært det aller første offentlige visningsstedet for så mange norske kunstnere – Jakob Weidemann, Arnold Haukeland, Odd Nerdrum, Marianne Heske og Olav Christoffer Jensen for bare å nevne noen.

Konkrete provokasjoner og småskandaler har det vært mange av gjennom tiårene, men det er nok likevel et enda viktigere trekk ved Høstutstillingen at den rett og slett har vært ekstremt bred og unikt inkluderende. Ja, i slik en grad at dette nesten har vært provoserende og små-skandaløst i seg selv… Som Ståle Kyllingstad skrev i Nationen i 1964: «Malerne er slett ikke tannløse, men alt for mange har fått gebiss fra samme fabrikk.»

Høstutstillingens rykte som elsket og hatet, omstridt og utskjelt, er nok bare med på å gi den videre liv. “Skandalen” er del av konseptet. Det som derimot kan ta livet av den, er likegyldighet og irrelevans. Den blir beskyldt for det også, men jeg tror ikke det er riktig. La meg forklare.

For Høstutstillingen gir oss først og fremst en eksepsjonelt generøs begivenhet. For å få det beste ut av den, krever den trolig generøsitet tilbake. Åpenhet.

For 130. gang skal vi offisielt åpne Statens Kunstutstilling i dag, en utstilling som har vært og er styrt av norske kunstnere selv, ikke myndigheter eller mesener. Og i nærmere 90 år er det dette huset, et av Norges vakreste, som har vært visningsstedet.

Høstutstillingen har ikke den største formelle prestisjen blant norske kunstutstillinger, og det finnes nok av fremstående, etablerte kunstnere som ikke vil delta. Men i år ser vi ifølge juryen en tendens til at flere likevel gjør det. Og ca 6000 innsendte verker fra et par tusen kunstnere vitner vel om at ganske mange ser den som interessant.

Kunstkritiker og kunstner Tommy Olsson, som selv deltar i år, vil legge ned Høstutstillingen fordi den er «veldig, veldig utdatert». Det er blitt «en kunstinstitusjon for folk som ikke er interessert i kunst”, erklærer han.

Det er å undervurdere hver enkelt av de tusentalls mennesker som faktisk kommer hit. Det er også å være ugenerøs overfor fenomenet Høstutstillingen. For den betyr faktisk noe for vanlige kunstinteresserte nordmenn. Ja, for ganske mange av oss. Ikke minst fordi den er så annerledes satt sammen. Litt som den parisiske salongen, nesten som å komme inn i et overfylt atelier.

Her møter vi ikke det tematisk kuraterte, det analytiske og strengt disiplinerte. Det finner vi på nesten alle andre kunstutstillinger, i galleriene og museene. I stedet får vi i gave en massemønstring uten linje. Mangelen på linje er selve linjen, mener juryen.

Dette kan være en ganske trøblete holdning. Når de seks kunstnerne i juryen i løpet av veldig kort tid velger ut en ørliten del av en overveldende mengde verker, er det i seg selv en uhyre vanskelig og diskutabel prosess, og vi vil gjerne vite litt mer om hva de har tenkt og hvordan de har valgt. Sånn sett er det utvilsomt provoserende for noen når juryleder Lars Korff Lofthus prøver å slippe unna med bare å si: “Disse har søkt, dette skjer i år.”

Eller kanskje også dét utsagnet er en vel kalkulert provokasjon?

*

Men hvordan skal vi så se Høstutstillingen? Skal vi prøve å finne ut hva den sier om Norge i 2017? Om samtidskunstens interesser akkurat nå? Dens kvalitet? Dens engasjerthet eller uengasjerthet, innadvendthet eller utadvending? Den som går inn i salene med ønske i bakhodet om å finne et eller flere temaer, gjør det sikkert. Vi konstruerer, leser og legger mening inn, enten vi vil eller ikke

Gaute Brochmann, redaktøren i Billedkunst, kaller Høstutstillingen positivt for spraglete og sprikende i sin  siste leder: “Det er noe du selv må oppleve, ikke forstå, i møte med de enkelte verkene.”

Det er også mitt råd: Se. Se. Se. Ett verk. Ett til. Og enda ett.

Så lett – og vanskelig. Og så potensielt givende. Jeg ser Adrian Bugges fotoserie med landskapsbilder av natur med tydelige menneskelige inngrep, og hvordan det forandrer blikket vårt. Jeg aner fascinasjonen jeg selv har ved “berørt natur” – ikke bare den vanlige, ensidige fordømmelsen.

Og jeg vil se kunstnerkollektivet Tenthaus’ prosjekt med å la ungdommer med migrasjonsbakgrunn snakke om kunst under Høstutstillingen. Som Tenthaus sier det: “Det er det direkte møtet med kunsten – kunstopplevelsen. Oppleve kunst gjennom et annerledes blikk. Dette møtet er mye viktigere enn verket. Verden reddes ikke bare med et fint maleri.”

Og kunstkritikernes blikk er bare ett mulig blikk på Høstutstillingen. De skal sammenfatte og spissformulere. Det trenger ikke vi som går her og ser. Vi kan se på en annen måte – verk for verk. Se etter, se om det er noe der. Et eller annet. Alt er ikke for alle, de fleste finner noe. Denne holdningen er å møte Høstutstillingens generøsitet med generøsitet tilbake – og å vise åpenhet for hva norske kunstnere, briljante, gode eller bare middelmådige, faktisk skaper.

Kunstnerne er blant de borgere i dette landet som tar størst personlig risiko og jobber under usikre vilkår tiår etter tiår. Det finnes knapt noe dristigere livsvalg enn å bli kunstner. Derfor trenger vi en langt sterkere kunstpolitikk og kunstnerpolitikk i dette landet, ikke bare innrettet mot institusjonene, men direkte overfor de frie kunstnerne selv, mot selve skapingen av innhold og kvalitet.

*

Bare på det viset kan vi sikre at vi vanlige kunstinteresserte, nysgjerrige mennesker kan fortsette å se kunst – i de strengt kuraterte utstillingene og i den rotete overraskelseskisten som Høstutstillingen er. Ja, du tror nesten ikke dine egne øyne over hva du får se – hvis du vil se.

Du går inn med uklare forventninger. Du kommer trolig ut litt mer forvirret, men full av visuelle inntrykk og materiale som du jobber videre med. Stimulert. Irritert. Over det sære. Det stupide. Det påtatt provoserende. Eller du kjeder deg og er mest matt. Det har uansett skjedd noe.

Kunsten er den ultimate frie ytring. Den største faren er at ytringene ikke får noen virkninger, ikke blir viktige for noen.  Kunst har ingen verdi i seg selv, den får verdi først når den betyr noe for noen. Kunsten er sosial – og dypt menneskelig på godt og vondt.

Forfatteren Sigurd Helseth skriver et sted: “Kunsten er det nærmeste vi kommer mennesket.”

Og dette er kunstens og kulturens kjerne: Den har med identitet å gjøre, hvem vi er og vil være. Og ikke er og ikke vil være, ved å stille kritiske spørsmål ved den samme identiteten. Den gjør det mulig for oss å se livet og virkeligheten skarpere, den skaper linjer og sammenhenger av forståelse eller det som det er vanskelig å forstå. Den får ting til å henge sammen – eller viser hvordan og hvorfor de ikke gjør det.

Enkelte politikere har prøvd å begrunne offentlig satsing på kunst med at kunst og kultur er direkte helsebringende. Det blir for dumt. Og det er for risikabelt – om ikke for helsen, så for kunsten selv. Men årets Høstutstilling har faktisk én konkret helseadvarsel oppe i hovedetasjen: En av installasjonene inneholder en kraftig magnet, så hold minst 50 centimeter avstand, dere med pacemaker. Kunsten kan være verdt å dø for, men ikke på den måten.

*

Høstutstillingen er en skandale, startet jeg med – i historisk perspektiv. I dag er nok skandalepreget hardere tilkjempet. Skandalen finnes knapt i kunsten. Det er kanskje synd. Men andre beskrivelser av det vi skal se i dag er mer treffende.

Høstutstillingen er en fest. Et opplevelseskammer. Et generøst møte. Et øyeåpnersted.

Så la festen begynne. For med dette erklærer jeg den 130. Statens Kunstutstilling. Høstutstillingen 2017 for offisielt åpnet.

Presse fra Høstutstillingen/Norske Billedkunstnere

For mer informasjon og materiale til presse fra Høstutstillingen 2017 og Norske Billedkunstnere se denne siden.